TYRKIA – de fineste opplevelsene

GEOGRAFI OG HISTORIE

kort om geografi

Tyrkia, som offisielt heter Republikken Tyrkia på norsk, og Türkiye Cumhuriyeti på tyrkisk, er. r en stat som strekker seg over den anatoliske halvøya i det sørvestlige Asia/Midtøsten og Balkanhalvøya i det sørlige Europa. Tyrkia grenser til åtte land: Til Bulgaria i nordvest, Hellas i vest, Georgia i nordøst, Armenia, Aserbajdsjan (eksklaven Nakhitsjevan) og Iran i øst, samt Irak og Syria i sørøst. Sør for Tyrkia ligger Middelhavet og Kypros, vest for Tyrkia ligger Egeerhavet, og nord for landet Svartehavet. Tyrkia har også et innlandshav, Marmarahavet, som av geografer brukes som skillelinje mellom Europa og Asia.^[2] Tyrkia regnes ofte også som en del av det geografiske området Midtøsten.^[3]

Tyrkia er en av de seks uavhengige tyrkiske stater. Landets offisielle språk er tyrkisk, som er morsmål for omtrent 85 prosent av landets befolkning.^[4] Landets største etniske gruppe er tyrkere, som ifølge The World Factbook utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen.^[3] Et stort flertall av Tyrkias innbyggere er muslimer.^[3] En pågående konflikt mellom Tyrkia og PKK har resultert i betydelige tap av menneskeliv.^[5]

Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da det osmanske imperiet ble stykket opp. Landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet.

Flertallet av den tyrkiske befolkningen er etniske tyrkere og kurdere. Kurdere har sin tradisjonelle region i Øst- og Sørøst-Tyrkia, men de er også spredt over andre regioner i Tyrkia som følge av intern migrasjon.

Størsteparten (97 prosent) av Tyrkia ligger i Asia, på den store halvøya Lilleasia (Anatolia). De resterende tre prosent ligger i Europa, på det sørøstligste hjørnet av Balkanhalvøya (Thrakia). I nord har landet en lang kyst mot Svartehavet. Den asiatiske og europeiske delen av landet er skilt av Marmarahavet, som gjennom Dardanellene i vest og Bosporos i øst forbinder Svartehavet med Egeerhavet.

Den vestlige grensen i havet mot Hellas går svært nær den tyrkiske kysten, den greske øya Kastellórizo (Megísti) ligger bare vel tre kilometer fra Tyrkias sørkyst, og bare noen få øyer langs kysten, som for eksempel Gökçeada og Bozcaada utenfor Dardanellene, tilhører i dag Tyrkia. I sør er det en lang kyst mot Middelhavet, i sørøst har Lilleasia grense til Syria og Irak og i øst grense til Iran, Armenia og Aserbajdsjan.

Geologi og landformer

Tyrkia er bygd opp av to geologiske hovedelementer. En gruppe av eldre, ofte sterkt omdannede bergarter hører til de hercynske fjellkjedene. Yngre, overliggende mesozoiske og tertiære sedimenter ligger flatt eller er bare svakt foldet. Resten av landet hører til de alpine foldesoner og er bygd opp av sterkt foldede mesozoiske og tertiære sedimenter. I Lilleasia består midtre del av landet av eldre bergarter, yngre bergarter i nord ved svartehavskysten (Pontiske fjell) og i sør (Taurus). Landet er ofte hjemsøkt av sterke, ødeleggende jordskjelv.

Europeisk Tyrkia (Thrakia) består for det meste av en ensformig, bølgende lavlandsslette omkring elven Ergene, som i nordøst er flankert av de lave Istrancafjellene (1018 meter over havet) og i sørvest av de forrevne høydene på Geliboluhalvøya (Gallipolihalvøya).

Asiatisk Tyrkia (Anatolia) er for det meste et høyland. Den sentrale delen danner et enormt, rombeformet platå med en gjennomsnittshøyde på cirka 900 meter over havet. Svartehavskysten er jevn og mangler delvis kystslette. Like innenfor hever Kuzdy Anadolu Dağlari (Pontiske fjell) seg i parallelle kjeder som hindrer forbindelsen mellom kysten og innlandet. Flere topper når over 3000 meter over havet, med Kackar Dağı på 3937 meter over havet i øst som den høyeste.

Kystene av Marmarahavet og Egeerhavet er på grunn av fjellsystemets vest-østretning oppskåret i fjordlignende viker og sund med mange øyer. I vestlige del av Lilleasia flyter flere store elver gjennom flate, sterkt nedsenkede daler, blant annet Menderes (Büyük Menderes) med sitt klassiske meanderløp. Flere av disse dalene har fruktbar jord av vulkansk opprinnelse og har stor betydning som ferdselslinjer mellom vestkysten og indre Anatolia. I sør går fjellkjeden Taurus (tyrkisk Toros Dağlari) parallelt med middelhavskysten, som for det meste er en klippekyst, men også har kystsletter, særlig omkring Adana.

Lave fjell og kjeder av utslokte vulkaner deler det anatoliske høyplatået opp i en rekke separate bekkener, hvorav mange er uten avløp til havet. Det største av disse bekkenene ligger rundt saltsjøen Tuz Gölü, som er 925 meter over havet og har et areal på 1665 kvadratkilometer. Med en saltholdighet på 32 prosent dekker denne innsjøen 40 prosent av Tyrkias behov for salt. Innsjøen nedbørsfelt er på 11 900 kvadratkilometer. Landskapet lenger øst, Kappadokia, har avløp gjennom Kızıl Irmak, som er Tyrkias lengste elv på 1355 kilometer og som etter en stor bue mot vest bryter gjennom fjellene mot Svartehavet. Elven renner ut vest for Samsun.

Armenia og Kurdistan er ville fjelland, dels med fjellkjeder i vest-østretning, dels med utslokte vulkaner, blant annet Ararat (tyrkisk Ağrı Dağı) som er 5137 meter over havet og er Tyrkias høyeste fjell. I denne regionen ligger Vansjøen som er 1640 meter over havet og har et areal på 3755 kvadratkilometer). Vansjøen er Tyrkias største innsjø. Den har et nedbørsfelt på 12 500 kvadratkilometer. De to kildeelvene til Eufrat springer ut i det østlige Armenia og renner et langt stykke vestover, før elven på dramatisk vis bryter gjennom Taurusfjellene og renner ut av Tyrkia sør for Birecik.

Historie

Utdypende artikkel: Tyrkias historie

Oldtid, antikken og tidlig middelalder

Anatolia har huset mange oldtidsriker, blant dem Pergamon. Pergamonalteret (bildet, oppført ca. 180-159 f.Kr.) er i dag i Pergamonmuseet i Berlin.Kristus-mosaikken i Hagia Sofia er blant den bysantinske kunstens mest kjente bevarte verker.

Anatolia har vært bebodd siden neolittisk tid (omtrent 10 000 f.Kr), da mennesket begynte med jordbruk og dyrehold. Arkeologer har funnet en rekke bosetninger fra denne tiden, der Çatal Höyük kanskje er den best bevarte. Fra bronsealderen er blant annet Alaca Höyük og Troja gravd ut. Fra ca. 1700 til 1200 f.Kr var området dominert av hettittene.^[13]

Inn i jernalderen var Frygia den dominerende statsdannelsen i området, før den ble erstattet av Lydia ca. 650 f.Kr.. Lilleasia var deretter under Perserrikets kontroll, før Aleksander den store erobret hele riket på 330-tallet f.Kr. Med Aleksander kom hellenismen til området, og lokale guddommer og skikker ble assimilert inn i gresk kultur. Romerne tok kontroll over Lilleasia i det andre århundre f.Kr., da Pergamon ble en romersk provins.^[14]

Kristendommen kom tidlig til Anatolia, mye på grunn av apostelen Paulus‘ arbeid. Kristendommen ble statens offisielle religion under Konstantin, og anatolske kristne var sentrale i å forme den tidlige kristendommen, både med teologiske og liturgiske bidrag. Konsilene i Nikea, Efesos og Khalkedon, alle arrangert i det romerske Anatolia, kom til å danne grunnlaget for mange av både den katolske og den ortodokse kirkes læresetninger.^[15]

I senantikken ble rikets maktsentrum flyttet østover, og Konstantinopel (dagens Istanbul) ble gjort til hovedstad. Selv om Vestromerriket gikk i oppløsning på 300- og 400-tallet e.Kr bestod Østromerriket (også kjent som det bysantinske riket) i tusen år til, og bysantinerne var på høydepunktet av sin makt under Basileios II (r. 976-1025).^[16]

Det osmanske rike

Det moderne Tyrkias forløper var Det osmanske rike, som på høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus.

På andre halvdel av 1200-tallet tok muslimske tyrkiske folkegrupper kontroll over de østlige og sentrale deler av Lilleasia, og i årene som fulgte presset de vestover. I 1453 erobret de Konstantinopel, og gjorde slutt på tusen år med bysantinsk styre. Tyrkernes imperium, kalt Det osmanske rike, kom til å vokse til et av verdenshistoriens største og lengstlevende riker.^[17]

Riket hadde sin storhetstid under Suleiman den store (r. 1520–1566) og etterfølgerne. Hele det østlige middelhavsområdet og Balkan var på denne tiden under osmansk kontroll, og rikets strategiske plassering mellom Europa og Asia gjorde at all handel kunne kontrolleres av osmanene. Det osmanske rike var en sterk sentralisert stat under ledelse av en sultan, og gjennom syv hundre år hadde det osmanske dynastiet makten i riket.^[17]

På tross av islamsk dominans (der sultanen blant annet var regnet som «islams beskytter») hadde riket store ikke-muslimske befolkningsgrupper, spesielt kristne. De religiøse minoritetene fikk i hovedsak beholde troen sin i fred, og gjennom millet-systemet hadde minoritetene et utstrakt indre selvstyre. Under Mehmet II ble også europeiske jøder invitert til å bosette seg i Istanbul.^[17]

Det gikk nedover med riket fra 1700-tallet. I historiefaglige miljøer er det ingen bred konsensus om årsakene til forfallet, men faktorer som trekkes frem er at de tidligere så militært overlegne osmanene nå var underlegne de europeiske stormaktene, at handelen med Asia nå gikk sjøveien rundt Afrika, store problemer med inflasjon og liten teknologisk utvikling i transportsektoren, jordbruket og industrien.^[18]

Tyrkerne var på sentralmaktenes side under første verdenskrig, og nederlaget i krigen kom til å bli slutten på Det osmanske rike. Under de nasjonalistiske ungtyrkernes styre ble situasjonen kritisk for rikets etniske minoriteter, og det gikk spesielt hardt ut over armenerne. Fra 1915 utviklet undertrykkelsen seg til et rent folkemord, og i årene frem til 1923 døde omtrent tre fjerdedeler av landets to millioner armenere av drap, sult, tvangsarbeid og tvungne deportasjoner.^[19]

Mellomkrigstiden

Atatürk besøker İzmir Kız Lisesi. (1. februar 1931)

Etter at Det osmanske rike gikk i oppløsning etter første verdenskrig var deler av landet under alliert okkupasjon. I 1919 blusset urolighetene opp igjen i det som blir kalt den tyrkiske frigjøringskrigen,^[20] og i årene som fulgte kjempet Mustafa Kemal – i ettertiden kalt Atatürk, «tyrkernes far» – for å få opphevet freden i Sèvres. Etter at de utenlandske styrkene var nedkjempet ble Republikken Tyrkia etablert i 1923, med Ankara som hovedstad. Lausannetraktaten erstattet Sèvres-avtalen, og som en del av avtalen fulgte store befolkningsutveklsinger. Omtrent 1,3 millioner grekere måtte forlate den nye republikken, mens en halv million tyrkere dro motsatt vei. Republikken Tyrkia ble således langt mer etnisk homogen enn før.^[21]

Etter utryddelsen av armenerne, var den kurdiske befolkningen landets største minoritet, og utgjorde et flertall i store områder i øst og sør. Ulike grupper i den kurdiske befolkningen gikk til opprør mot tyrkisk herredømme flere ganger, men ble hver gang slått ned med stor brutalitet. Under ledelse av den sunnimuslimske lederen Sjeik Said, ble det organisert et omfattende kurdisk opprør i 1924. Etter Sjeik Said-bevegelsens nederlag organiserte kurdiske intellektuelle Khoybun-forbundet som i 1930-32 etablerte militær kontroll i et større område rundt Ararat-fjellet ved grensa til Iran. I 1937/38 gjennomførte den tyrkiske hæren omfattende massakrer mot kurdere i Dersim-området. Daværende statsminister Erdoğan ba i 2011 den kurdiske befolkningen om unnskyldning for massakrene i Dersim.^[22]

Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevet kalifatet og islamsk lovgiving, og erstattet dem med privatrettslig lovgivning etter mønster av Sveits en strafferett importert fra Italia. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, kalenderen ble gjort om til å følge vestlig standard med søndag som hviledag, tyrkerluen ble forbudt, bruken av det metriske målesystemet ble gjort obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret.^[23][24]

Etter andre verdenskrig

Tyrkia holdt seg nøytrale under størstedelen av andre verdenskrig. I perioden 1941–1943 var regjeringen tyskvennlig, men Tyrkia gikk stadig mer i alliert retning fra 1943. I februar 1945 erklærte landet krig mot Tyskland, et trekk som kun var motivert av ønsket om å bli med i de forente nasjoner etter krigens slutt.^[25] Etter krigen ble Tyrkia knyttet til USA i forbindelse med den såkalte Truman-doktrinen, og landet mottok omfattende økonomisk og militær hjelp av amerikanerne.^[26]

Tyrkia var i praksis en autoritær ettpartistat frem til 1946. Det var først med Adnan Menderes i 1950 at landet fikk en statsminister som ikke kom fra Atatürks republikanske folkeparti, og Tyrkia har i prinsippet vært et demokratisk land siden. Likevel har landets militære ledelse grepet inn i politikken ved en rekke anledninger, og både i 1960, 1971 og 1980 ble de folkevalgte kastet av de militære og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.^[27]

Helt siden 1920-tallet har det vært uroligheter i de kurdisk-dominerte områdene sørøst i landet, og fra slutten av 1970-tallet tiltok urolighetene da den militante organisasjonen Kurdistans arbeiderparti (PKK) under Abdullah Öcalan begynte å kjempe for et uavhengig Kurdistan. En væpnet konflikt brøt ut i 1984, og siden den gang har titusenvis av menneskeliv gått tapt. Tyrkiske myndigheter har forsøkt å forby det kurdiske språket og kurdiske folkedrakter, og anerkjenner ikke kurderne som en nasjonal minoritetsgruppe.^[5]

Den 15. juli 2016 ble et militærkupp forsøkt. Unntakstilstand og portforbud ble erklært av kuppmakerne, en gruppe som kalte seg Yurtta Sulh Konseyi. ^[28][29] Kuppforsøket var over neste dag, seint på formiddagen. The Economist meldte at 230 ble drept, blant dem 145 sivile som konfronterte soldater på kuppmakernes side. General Hulusi Akar skal ha blitt presset til å signere en erklæring om unntaktstilstand. Akar nektet og kuppmakerne strammet da et belte rundt halsen på ham, men Akar ga seg ikke og han overlevde. Erdoğan erklærte tre måneder unntakstilstand og arresterte flere tusen soldater blant dem over 100 generaler. Få dager etter kuppforsøket ble 8000 politimenn og 3000 dommere avskjediget eller internert.^[